fredag 2. desember 2011

Robinsons sporfelt


William Robinsons oppfinnelse av sporfelt til togdeteksjon er blitt regnet som en svært viktig oppfinnelse for en sikker og effektiv togframføring.

Portrettfoto av William Robinson


De første forsøkene med elektriske sporfelt for togdeteksjon ble gjort så tidlig som i 1840-årene. Både elektromagnetisme og elektriske batterier var funnet opp, og grunnlaget var dermed lagt. Fra et batteri ble en svak strøm sendt inn i den ene skinnen. Når et tog befant seg på strekningen oppstod forbindelse gjennom lokomotivets og vognenes hjulaksler til den andre skinnen. Dermed kunne man få en indikasjon på at et tog befant seg på strekningen. De første sporfeltene som det ble gjort forsøk med hadde imidlertid en svakhet: Strømkretsen var sluttet når det befant seg et tog på strekningen. Dersom det for eksempel oppstod brudd i en ledning, eller hvis batteriet ikke ble skiftet i tide før det ble tappet, ville det ikke bli gitt noen indikasjon på at det befant seg et tog på strekningen, selv om det var et tog der.

I 1840-årene ble det også gjort forsøk på å sende telegrafiske meldinger mellom tog og stasjoner og fra et tog til et annet gjennom skinnene George Dugmore og George Millward fikk i 1853 patent i Storbritannia på et system der skinnene kunne brukes til telegrafering mellom togene og mellom tog og stasjoner. Forutsetningen for at systemet skulle fungere var at hjulakslene var isolerte, slik som hjulene på det rullende materiellet på et likestrøms modelljernbaneanlegg. Et slikt system ville ikke la seg kombinere med et sporfeltsystem for togdeteksjon.

Robinson begynner å utvikle et blokksignalsystem


William Robinson (født 12. november 1840, død 2. januar 1921) var en amerikansk sivilingeniør som var svært interessert i jernbaner og signalanlegg. Siden 1867 hadde han arbeidet med å utvikle nye signalsystemer for en mer effektiv og ikke minst sikrere togfremføring. Han utviklet et system der en bryter var plassert slik at toget aktiverte den når det passerte, og et relé fikk spenning og ble innkoblet. I den andre enden av blokkstrekningen var det montert en annen bryter, og reléet ble koblet ut når toget passerte denne. Systemet ble testet, og fungerte godt nok til å overbevise ledelsen hos Philadelphia & Erie Railroad i USA. Systemet ble installert ved Kinzua i Pennsylvania. 


Robinson fant etter hvert ut at dette systemet hadde sine svakheter, og at det under visse forhold kunne bli gitt klartsignal for påfølgende tog selv om det befant seg et annet tog på linja. Hvis det oppstod et ledningsbrudd, eller hvis batteriet var blitt utladet eller ikke fungerte som det skulle, ville det ikke bli vist noe stoppsignal. Det hendte at det oppstod koblingsbrudd i toget, slik at de bakerste vognene ble stående igjen på sporet mens resten av toget kjørte videre. Dermed kunne et påfølgende tog få klartsignal, selv om det stod vogner på sporet.
  
Sluttet sporfelt

Også Robinson fant ut at man kunne bruke sporfelt til å gi en indikasjon på om det befant seg et tog på linja eller om linja var klar. Han utviklet imidlertid en sikrere metode. I den ene enden av hvert sporfelt var et batteri koblet til skinnene, med en pol i hver skinne. I sporfeltets andre ende var et relé som var koblet slik at reléspolen fikk strøm fra batteriet og gjennom skinnene. Når batteriet var tilkoblet, ble reléspolen satt under spenning og reléet ble koblet inn.
Sporet er ikke belagt. Releet er sluttet.

Sporfeltet er belagt.
Når et tog kjørte inn på sporfeltet, ville strømmen gå korteste vei gjennom lokomotivets og vognenes hjulaksler i stedet for gjennom reléspolen. For å unngå at batteriet ble kortsluttet, ble det koblet en motstand i serie med batteriets plusspol og den ene skinnen. Noen batterityper hadde imidlertid en indre resistans som var stor nok til at en slik seriemotstand ikke var nødvendig. Den maksimale lengden på et sporfelt var en mile, som tilsvarer 1,6 km.

Når reléet mistet spenning ville man få en indikasjon på at det befant seg et tog på strekningen. Reléet kunne dermed kobles opp mot et signalanlegg, slik at signalene ville vise ”Stopp”, og man ikke kunne gi noe klartsignal dersom reléets spole ikke hadde spenning. Hvis det oppstod et ledningsbrudd eller feil på batteriet, ville reléet miste spenning, og intet klartsignal kunne gis. Da batteriet og reléet var plassert i hver sin ende av sporfeltet, ville skinnebrudd gi stoppsignal. I 1871 hadde Robinson kommet så langt at han kunne søke om patent på sitt sporfeltsystem.
Robinsons sporfelt ble testet på en utstilling i Erie i Pennsylvania i 1872. Robinson hadde fått laget en modell av ei vogn og et spor til vognmodellen. Sporet var langt nok til at det kunne deles inn i seksjoner, og ble senket ned i en beholder full av vann. En klokke var koblet slik at den skulle begynne å ringe når vogna rullet inn i en bestemt seksjon på sporet. Alt fungerte som det skulle. Reléet koblet seg ut og inn, og klokka begynte å ringe i det vognas forreste hjulpar rullet inn i den bestemte seksjonen. Når denne seksjonen ikke lenger var belagt av noen av vognas hjulpar, sluttet klokka å ringe.
Mange mennesker, både jernbanefolk og andre, var til stede ved demonstrasjonen av Robinsons sporfelt. Robinson fikk patent i Frankrike den 29. februar 1872, og i USA den 20. august samme år. Philadelphia & Erie Railroad ble straks interessert, og et slikt sporfelt ble installert i Kinzua, der Robinson noen år i forveien hadde installert sitt forrige signalanlegg. Det var en smal sak å ombygge det eldre anlegget til å fungere etter det nye prinsippet med lukket sporfelt.
De tidlige isolatorene var store og klumpete.
Signaliseringen foregikk med signalskiver. Ved hjelp av motvekter ble signalskivene holdt i stilling for klarsignal av en elektromagnet, mens skiva viste stoppsignal dersom elektromagneten mistet spenningen. Denne elektromagneten var koblet opp mot sporfeltet, og hadde bare spenning når sporfeltet var sluttet.

Sporveksler og klaffbruer

Robinson foretok en del installasjoner av sporfelt med tilhørende signaler på flere jernbanestrekninger i og i området rundt Boston. Han hadde også laget et blokksignalsystem til sporfeltene. I noen av blokkene var det sporveksler til sidespor. Sporfeltet ble koblet slik at hver sporveksel måtte være lagt til hovedspor og låst for at klartsignal for tog kunne gis. Dersom vekselen ble låst opp, ble sporfeltet kortsluttet på samme måte som om et tog befant seg på strekningen.
I Somerset, Massachusetts på Old Colony Railroad var det en klaffbru på en av strekningene som fikk linjeblokk med sporfelt. Sporene på klaffbrua ble en del av sporfeltet for sporene ved brua. Brua var sikret med egne sikringsbolter. Klaffbrua måtte være nedfelt og sikringsboltene måtte være på plass for å kunne få klartsignal. Ble en av sikringsboltene fjernet, ville stoppsignal bli gitt umiddelbart.  

Skinnelasker

For at systemet skulle fungere måtte man ha skinnelasker som ledet strøm mellom de skinnene som skulle kobles sammen. På grunn av overflaterust på skinner og lasker ville de laskene man vanligvis brukte gi dårlig eller ingen kontakt. I den første tiden koblet man en ledning mellom skinnene. Man måtte da bore hull i skinnene, og hullet mætte være så trangt at ledningen måtte presses inn. Dette var viktig for å unngå rustdannelser mellom ledningen og skinnen. et alternativ var å lodde ledningen fast i skinnen. Både boring og lodding var tungvint, tidkrevende og kostbart med de metodene man hadde i 1870-årene. Robinson laget derfor en type skinnelask med en fjær som var spent mellom skinne og lask, og som derfor ga god kontakt fra den ene skinnen til den andre. 

Å sikre at signalstrømmen gikk uhindret over skinneskjøtene var en utfordring, og ikke så enkelt med 1870-årenes arbeidsmetoder.

Dermed ville man få god kontakt mellom skinne og lask, slik at man fikk god kontakt mellom skinnene i en skjøt. For å isolere to sporfelt fra hverandre måtte det brukes isolerende skinnelasker. Til å begynne med ble det brukt skinnelasker av tre. Disse var store og klumpete, og man gikk senere over til å bruke fiber mellom skinner og underlagsplater og i mellomrommet mellom de skinnene som skulle isoleres fra hverandre.
Keiseren av Brasil, Dom Pedro II, var på besøk i Boston i juni 1876 og fikk demonstrert hvordan sporfeltsystemet virket. Systemet fungerte akkurat som det skulle. Det hører med til historien at da keiser Dom Pedro II var i West Somerville og tok signalanlegget der i nærmere øyesyn, hadde batteriet til et av sporfeltene holdt i 180 dager uten problemer.
Den vanligste feilen som oppstår på sporfelt er krypstrømmer som går fra den ene skinnen til den andre, slik at reléet kobles ut. Det kan også oppstå feil på reléet eller i strømforsyningen, samt brudd i ledninger mellom mbatteri og skinner, og mellom skinner og relé. I slike tilfeller vil reléet kobles ut, og man får stoppsignal. Det samme skjer hvis en eller begge skinnene blir brutt, da reléet befinner seg i den ene enden av sporfeltet og batteriet i den andre. Feil som gjør at man får klartsignal selv om det er et tog på strekningen er sjeldne. Det er ikke uten grunn at Robinsons sporfelt med tilhørende signalanlegg ble kalt ”The Old Reliable”, eller den gamle pålitelige, blant lokomotivførere på flere amerikanske jernbaner.
I  1880 ble Robinsons patent kjøpt opp av Westinghouse. Sporfeltteknologien er blitt videreutviklet i årenes løp, men prinsippet er det samme på de sporfeltene som brukes i dag.


søndag 20. november 2011

Håndbremsing av tog


Fra Enzyklopädie des Eisenbahnwesens
I den første tiden var alle togene håndbremset. Til å begynne med da togene ikke var så lange, var det tilstrekkelig med en bremser på bakerste vogn. Etter hvert som toglengdene økte, var det nødvendig å ha flere bremsere med togene. flere av vognene ble utstyrt med plass for bremserne, enten et sete eller en plattform. Bremsingen foregikk ved at bremseklosser ble presset mot hjulringene. Fra bremserens plass ble bremseklossene betjent av en skruebrems som ble betjent av en sveiv eller et ratt. Det var også vanlig at vogner var utstyrt med et bremsehåndtak på hver side. På strekninger som lå i fall (utforbakke) var det ofte ikke tilstrekkelig med de bremsene som var betjent av bremserne som var med toget. På toppen av et fall måtte toget stanse for at bremsene skulle tilsettes manuelt.

Til å begynne med satt bremserne helt ubeskyttet mot vær og vind. Etter hvert ble flere vogner utstyrt med bremserhus. Bremsene skulle tilsettes og løses etter fløytesignaler fra togets lokomotiv.
Sikkerhetsmessig var ikke håndbremsing ideelt. Bremselengden for et håndbremset tog var vesentlig lengre enn for et tog som var utstyrt med trykkluft- eller vakuumbremser. Et hurtigtog med hastighet på 80 km/t og vekt på om lag 200 tonn kunne ha en bremselengde på minst en km. Det har skjedd ulykker hvor tog ikke fikk stoppet i tide fordi bremserne har misforstått eller ikke oppfattet fløytesignalene fra lokomotivet.


Hardys tovognsbremser som gjorde det mulig for en bremser å betjene bremsene på to vogner. Bremseren satt ubeskyttet mot vær og vind. Fra Enzyklopädie des Eisenbahnwesens

Bremserne satt ofte ubeskyttet, og det hendte at bremsere ramlet av toget i fart. Om vinteren hendte det at bremsere frøs ihjel. På amerikanske jernbaner på 1800-tallet var det vanlig at en bremser hadde ansvaret for å betjene bremsene på flere vogner. Amerikanske personvogner på 1800-tallet hadde gjennomgangsmulighet, og det var forholdsvis enkelt å betjene håndbremsene på flere vogner. Amerikanske lukkede godsvogner hadde et smalt gangbrett på taket som bremserne måtte ta seg fram på mens toget var i fart. Å ta seg fram på denne måten ble kalt ”coon the buggy” blant amerikanske jernbanemenn. Det fantes ikke rekkverk å holde seg fast i, og bremserne måtte hoppe fra vogn til vogn i fart. Det hendte rett som det var at bremsere ble skadet og drept etter å ha ramlet av tog eller mellom to vogner.

Noen vogner hadde kjetting i stedet for skruemekanisme. Fra Enzyklopädia des Eisenbahnwesens
I løpet av 1870- og 80-årene ble både automatiske trykkluftbremser og vakuumbremser funnet opp. Disse bremsesystemene egnet seg godt for persontog som var relativt korte, men for lange godstog var de uegnet. Derfor ble godstogene kjørt håndbremset til langt inn i det 20. århundre.

Godsvogn med bremserhus på Krøderbanen
Fra Tjenestereglement for de norske Statsjernbaner 1880 § 32:

a) ”Giv Agt!” naar Lokomotivet sættes igang, eller naar under Farten Togbetjeningens
Opmærksomhed og Assistance med moderat Bremsning paakaldes. Signalet gives ved Hjælp af
et enkelt kortvarigt Stød i Piben. Gjentages dette Signal, betegner det stærkere Paalægning
af Bremserne.

b) ”Bremser paa!” naar Bremserne skulle paaskrues hurtigst og stærkest mulig. Dette Signal, der
ikke bør tiltrænges, naar Toget skal standse paa forud bestemt Sted, gives med trende kortvarige
Stød i Piben.

c) ”Bremser af!” naar Bremserne skulle skrues løse. Signalet gives med et langtrukkent Stød i
Piben og derpaa et kortvarigt.

d) ”Tog kommer!” naar Toget nærmer sig enten Station eller noget Sted, som dækkes af fast Signal,
eller hvor Udsigt fremad savnes, saasom ved Indgang til dyb Skjæring, der ligger i Kurve, til Tunnel,
i Nærheden af Veiovergang, der ikke er synlig paa større Afstand, eller naar Personer sees at befinde
sig paa Linien foran Toget. Signalet gives med en velholdende Lyd fra Damppiben.

e) ”Hjælp!” naar paa Grund af Fare eller Uheld hurtig Bistand tiltrænges. Signalet, der ogsaa benævnes ”Allarm”, gives ved Hjælp af en række korte og hurtigt paafølgende Stød i Piben.

tirsdag 15. november 2011

Meudon-ulykken 8. mai 1842


I jernbanens barndom var det vanlig å låse kupédørene før togavgang. Dette vanskeliggjorde evakuering i nødsituasjoner. Etter en større ulykke ved Meudon utenfor Versailles i 1842 ble det slutt på å låse kupédørene på franske jernbaner. 
Det tok fyr i flere av vognene. Maleri av A. Provost. Fra Wikimedia Commons.

Søndag 8. mai 1842 var det fest for kong Louis-Philippe i Versailles utenfor Paris. Mange mennesker hadde reist med tog på Chemin de fer de l’Ouest fra Paris for å delta i festlighetene, deriblant kontreadmiral Jules Dumont d’Urville og hans familie. Toget til Paris hadde rutemessig avgang fra Versailles kl. 17.30. Toget hadde 18 vogner, alle toakslede karéter. Tre av vognene var 1. klassevogner, mens de øvrige vognene hadde 2. og 3. klasses kupeer.

 Tegning: Gustav Kühn, fra Wikimedia Commons.

Om lag 770 reisende var med toget. Trekkraften bestod av to lokomotiver, et toakslet lokomotiv som var bygget av Stephenson. Det andre lokomotivet hadde tre aksler. Hver kupé hadde en dør på hver side av vogna. Før togavgang ble dørene låst for at ingen skulle åpne dem mens toget var i bevegelse. Dette ble ikke bare gjort av hensyn til sikkerhet, men også for å gjøre det vanskeligere å reise uten gyldig billett.

Kontreadmiral Jules-Sébastien-César Dumont d’Urville, født 23. mai 1790, omkom i togulykken. Fra Wikimedia Commons. 

Toget hadde en hastighet på ca 40 km/t da det passerte Meudon ikke langt fra Versailles. Da skjedde det: En hjulaksel på det forreste lokomotivet brakk og toget sporet av. Begge lokomotivene ble ødelagt, og  de fem forreste vognene ble smadret. Treverket i de smadrede vognene ble antent av glødende kull fra de ødelagte lokomotivenes fyrkasser. Brannen spredte seg til flere av vognene. Dørene til kupeene var låst, og passasjerene hadde derfor ingen mulighet til å komme ut av de brennende vognene. De forreste vognene var imidlertid så smadret at noen likevel klarte å komme seg ut. Derfor omkom mange mennesker i ulykken, deriblant admiral Dumont d’Urville og hans familie.
Sprekkdannelser på tvers av akselen forårsaket flere akselbrudd på jernbanens rullende materiell. Fra Wikimedia Commons.

Årsaken til ulykken var et tretthetsbrudd i hjulakselen. Den skotske ingeniøren William John Macquorn Rankine hadde undersøkt flere brukne hjulaksler fra britiske lokomotiver, og funnet ut at de hadde brukket som følge av sprøhet og sprekkdannelser på tvers av akselen. 
 
Tallet på omkomne varierer med de ulike kildene, fra over 50 til om lag 200 døde. Mange av dem som ble alvorlig skadet døde senere av skadene som de pådro seg. Etter denne ulykken ble det slutt på at kupédørene ble låst under togets gang på franske jernbaner. Men det var fremdeles vanlig praksis å låse kupédørene på flere europeiske jernbaner i flere tiår etter denne ulykken. Og det skjedde flere ulykker hvor låste kupédører hindret evakuering av passasjerer, bl.a. i Sandsjö i Sverige i 1865.

mandag 14. november 2011

George Stephensons første lokomotiv


George Stephenson blir ofte omtalt som damplokomotivets far, selv om det ikke var han som bygget det første lokomotivet. Her skal jeg ta for meg hans første lokomotiv, ”Blücher” som ble bygget i 1814. 

 Portrett av George Stephenson. Fra Wikimedia Commons.

George Stephenson ble født den 9. juni 1781 i Wylam i Northumberland nord i England. Ingen av hans foreldre kunne lese eller skrive, og de hadde ikke råd til å sende George på skole. George begynte som dampmaskinoperatør som 17-åring, og gikk på kveldsskole for å lære å lese og skrive. Etter hvert fikk han ansvar for vedlikehold og reparasjoner av Killingworthgruvenes dampmaskiner. I 1804 hadde Richard Trevithick bygget et lokomotiv for en bane i Pen-Y-Darren. Senere bygget han et lokomotiv for Wylam kullgruver ved Newcastle. Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet hadde medført mangel på hester og økte priser på hestefor. Derfor vurderte flere gruveeiere muligheten av å bruke dampmaskiner til å trekke kullvognene på gruvebanene. I 1813 konstruerte Timothy Hackworth, William Hedley og Jonathan Forster lokomotivet ”Puffing Billy” for en gruvebane i Wylam. Dette vakte George Stephensons interesse.

Lokomotivet "Blücher" ble bygget i 1814. Fra Wikimedia Commons.

Sammen med sin assistent John Thorswall begynte George Stephenson å konstruere et damplokomotiv som var ferdig sommeren 1814. Lokomotivet fikk navnet ”Blücher”, og var oppkalt etter den prøyssiske generalen Gebhard Leberecht von Blücher, en av britenes allierte i Napoleonskrigene. Lokomotivet ble kjørt første gang den 25. juli 1814 på banen ved Killingworth. Lokomotivet veide 6 tonn og hadde tender for kull og vann. Banens sporvidde var 4 fot og 8 tommer (1422 mm). Lokomotivets hjul hadde flenser, og stempelstengene til sylindrene var koblet direkte til hjulene. Lokomotivets framdrift var kun basert på friksjonen mellom hjulene og skinnene. Sylindrene hadde en diameter på 8 tommer (203 mm) og 24 tommer (609 mm) slaglengde.

Den prøyssiske general Gebhard Leberecht von Blücher fikk Stephensons første lokomotiv oppkalt etter seg. 
Fra Wikimedia Commons

Lokomotivet klarte å trekke et tog med 8 vogner. Disse vognene var lastet med kull, og vekten av kull og vogner 30 tonn. Hastigheten var anslått til om lag 4 mph, som tilsvarer 6 ½ km/t. Lokomotivets dampkjel hadde en lengde på 2 fot 10 tommer (863 mm). Kjelen hadde et stort røykrør fra fyrkassa til skorsteinen, og brukte mye kull i forhold til damptrykket som ble oppnådd. Lokomotivet ”Blücher” fikk ikke noe langt liv. Det ble demontert og delene ble gjenbrukt i andre lokomotiver.