 |
| En av Smaalensbanens sydbane-racere på svingskiva. (Norsk Jernbaneklubbs arkiv) |
Østfoldbanen,
eller Smaalensbanen som den opprinnelig het, var bygget med forholdsvis lett
skinnegang. Det satte begrensning for hvor tunge lokomotiver som kunne kjøres
på banen. Lokomotivtype 27 ble utviklet for å kunne øke toghastigheten, samtidig
som de ikke ble for tunge for banen. Uoffisielt ble Smaalensbanen også kalt
Sydbanen. Derfor ble lokomotivene kalt Sydbane-racere.
Fra sommeren
1886 ble det kjørt nattog mellom Kristiania (Oslo) og Göteborg. Etter hvert ble
det også kjørt hurtigtog om dagen, og Smaalensbanen ble den viktigste forbindelsen
mellom Norge og utlandet. Hurtigtogene hadde 1., 2. og 3. klasses vogner. Fra
1905 ble det kjørt dagtog med gjennomgående vogner til København, og fra
sommeren 1909 ble det kjørt gjennomgående sovevogner til Berlin og Hamburg. I
tiden rundt århundreskiftet fikk Smaalensbanen levert flere lokomotiver til
persontogene og hurtigtogene, men etter hvert som togenes lengde og vekt økte
ble disse lokomotivene for små.
 |
| (Foto: Norsk Jernbanemuseums samling) |
Lokomotivene
type 27 ble utviklet nettopp med tanke på hurtigtogene på Smaalensbanen.
Akseltrykket var 9 tonn, noe som var forholdsvis lavt. Lokomotivene hadde også
en meget god utbalansering av de bevegelige massene, og var godt egnet for
framføring av hurtige tog på lettbygde baner. Lokomotivenes tjenestevekt var 72
tonn, og toppfarten var 75 km/t. Kjeltrykket var 12 kg/cm². Lokomotivene hadde
to sylindre og var utstyrt med overhetere. Overhetere er damprør som er lagt
gjennom dampkjelens røykrør. Dette gjør at dampen blir varmet opp ytterligere
før den blir ledet til sylindrene, slik at den blir tørrere.
De tre
første Sydbane-racerne ble bygget av Hamar Jernstøberi i 1910 og satt i drift
på Smaalensbanen. Disse lokomotivene ble brukt i hurtigtogene. Etter at
Sydbane-racerne ble satt i drift dette året ble maks tillatt hastighet på
norske jernbaner økt fra 70 til 75 km/t. Til sammenlikning hadde det engelske
jernbaneselskapet Great Western kjørt tog i 160 km/t noen år i forveien, men
det er en annen historie.
Fram til
1916 ble det bygget ytterligere 13 lokomotiver av denne typen. De fleste ble
bygget av Hamar Jernstøberi, men 7 av lokomotivene ble bygget av Thunes
Mekaniske Værksted som holdt til på Skøyen. Av de 16 lokomotivene som ble
bygget ble 9 brukt på Smaalensbanen. De øvrige lokomotivene ble brukt på Kongsvingerbanen
og mellom Hamar og Otta. Lokomotivene ble først og fremst brukt til persontog,
men ble også brukt til ilgodstog. I 1921 ble det bygget enda et lokomotiv av
type 27. Dette lokomotivet var utstyrt med matevannsforvarmer, og fikk
betegnelsen 27b.
 |
| Nr. 234, som var hjemmehørende i Hamar distrikt, er bevart på Norsk Jernbanemuseum. |
I årene
rundt første verdenskrig ble det satt i gang omfattende arbeider med å forsterke
Smaalensbanen for at togvekten kunne økes. Blant annet ble Hølensbrua bygget
om. Etter at banen var forsterket kunne det kjøres med tyngre lokomotiver på
banen. På slutten av 1950-årene ble de første Sydbane-racerne utrangert. Den
siste ble utrangert i 1969. En av Sydbane-racerne er bevart på Norsk
Jernbanemuseum i Hamar.
