I jernbanens barndom var det vanlig å låse kupédørene før togavgang. Dette vanskeliggjorde evakuering i nødsituasjoner. Etter en større ulykke ved Meudon utenfor Versailles i 1842 ble det slutt på å låse kupédørene på franske jernbaner.
Søndag 8.
mai 1842 var det fest for kong Louis-Philippe i Versailles utenfor Paris. Mange
mennesker hadde reist med tog på Chemin de fer de l’Ouest fra Paris for å delta
i festlighetene, deriblant kontreadmiral Jules Dumont d’Urville og hans familie.
Toget til Paris hadde rutemessig avgang fra Versailles kl. 17.30. Toget hadde
18 vogner, alle toakslede karéter. Tre av vognene var 1. klassevogner, mens de
øvrige vognene hadde 2. og 3. klasses kupeer.
Tegning: Gustav Kühn, fra Wikimedia Commons.
Om lag 770
reisende var med toget. Trekkraften bestod av to lokomotiver, et toakslet
lokomotiv som var bygget av Stephenson. Det andre lokomotivet hadde tre aksler.
Hver kupé hadde en dør på hver side av vogna. Før togavgang ble dørene låst for
at ingen skulle åpne dem mens toget var i bevegelse. Dette ble ikke bare gjort
av hensyn til sikkerhet, men også for å gjøre det vanskeligere å reise uten
gyldig billett.
Kontreadmiral Jules-Sébastien-César Dumont d’Urville, født 23. mai 1790, omkom i togulykken. Fra Wikimedia Commons.
Toget hadde
en hastighet på ca 40 km/t da det passerte Meudon ikke langt fra Versailles. Da
skjedde det: En hjulaksel på det forreste lokomotivet brakk og toget sporet av.
Begge lokomotivene ble ødelagt, og de
fem forreste vognene ble smadret. Treverket i de smadrede vognene ble antent av
glødende kull fra de ødelagte lokomotivenes fyrkasser. Brannen spredte seg til
flere av vognene. Dørene til kupeene var låst, og passasjerene hadde derfor
ingen mulighet til å komme ut av de brennende vognene. De forreste vognene var
imidlertid så smadret at noen likevel klarte å komme seg ut. Derfor omkom mange
mennesker i ulykken, deriblant admiral Dumont d’Urville og hans familie.
Årsaken til
ulykken var et tretthetsbrudd i hjulakselen. Den skotske ingeniøren William
John Macquorn Rankine hadde undersøkt flere brukne hjulaksler fra britiske
lokomotiver, og funnet ut at de hadde brukket som følge av sprøhet og
sprekkdannelser på tvers av akselen.
Tallet på
omkomne varierer med de ulike kildene, fra over 50 til om lag 200 døde. Mange
av dem som ble alvorlig skadet døde senere av skadene som de pådro seg. Etter
denne ulykken ble det slutt på at kupédørene ble låst under togets gang på
franske jernbaner. Men det var fremdeles vanlig praksis å låse kupédørene på
flere europeiske jernbaner i flere tiår etter denne ulykken. Og det skjedde
flere ulykker hvor låste kupédører hindret evakuering av passasjerer, bl.a. i
Sandsjö i Sverige i 1865.
