På
begynnelsen av 1800-tallet hadde få, eller knapt noen, tro på at glatte
jernhjul ville gi tilstrekkelig adhesjon mot jernskinner til at et lokomotiv
kunne trekke et tog med lastede vogner. Blant skeptikerne var William Brunton.
Så fikk han også i oppdrag å bygge et lokomotiv for en bane som hadde stigning
1:50.
William
Brunton var skotte. Han ble født i Dalkeith den 26. mai 1777, og var sønn av en
urmaker. Brunton arbeidet en periode på fabrikken til Boulton & Watt, før
han i 1808 begynte på Butterley Works. Butterley Company, som den gang drev et
jernverk i Derbyshire, eide et kalksteinbrudd i Crich. Herfra skulle kalkstein
transporteres på en bane til Amber Wharf ved Cromford Canal. På slike baner ble
vognene trukket av hester. Napoleonskrigene hadde ført til mangel på hester og
hestefôr, og prisene for hester og fôr hadde økt kraftig. Dette bidro til å
sette fart i utviklingen av damplokomotiver.
Banen fra
steinbruddet til brygga ved kanalen var to km lang, og hadde en stigning på
1:50 eller 20 promille. Da Brunton konstruerte lokomotivet, trodde han ikke
friksjonen mellom hjul og skinner ville bli stor nok til at lokomotivet ville
klare å trekke vogner på banen. Derfor konstruerte han to bein som lokomotivet
sparket seg fram med. Derfor ble lokomotivet kalt steam horse, eller damphest. Butterley
Company, som stod for byggingen av lokomotivet, fikk patent på denne typen
framdrift den 22. mai 1813, og lokomotivet ble bygget og satt i drift på banen
samme år. Det lyktes å få lokomotivet opp i en fart på 5 km/t. Kjeltrykket var
40 psi (pund pr. kvadrattomme), som tilsvarer om lag 2,8 atmosfærer.
Lokomotivet veide 2 1/4 tonn og hadde en sylinder som drev mekanismen til beina som det sparket seg
fram med.
Et
tilsvarende lokomotiv ble levert til Newbottle kullgruve i Philadelphia i
grevskapet Durham. Her var stigningen enda brattere, 1:36, eller 28 promille. Det
er lite kildemateriale som er bevart om dette lokomotivet. Sannsynligvis hadde
dette lokomotivet to sylindre. Dessuten var det dobbelt så tungt som lokomotivet som ble
levert til kalksteinbruddet i Crich. Dette lokomotivet var i drift hele
vinteren 1814, men det fikk ikke noe langt liv. Den 31. juli 1815 eksploderte dampkjelen.
Hvor mange mennesker som ble drept er uklart. Noen kilder sier 13, andre sier
16. Konstruksjonen med beina var komplisert, og konseptet ble ikke
videreutviklet. Senere lokomotivkonstruktører fant ut at dersom lokomotivet var
tungt nok, ville friksjonen mellom hjul og skinner være tilstrekkelig.
William
Brunton døde 5. oktober 1851 i Camborne i Cornwall.
