Portrettfot av Carl Abraham Pihl. (Fra Wikimedia Commons).
Carl Abraham
Pihl hadde en sentral rolle i norsk jernbanebygging på 1800-tallet. Han var
jernbanedirektør fra 1865 til 1883, og senere banedirektør. Det er enkelte som
vil ha det til at sporvidden 3 fot og 6 tommer, 1067 mm, ble kalt Cap-spor
fordi den er oppkalt etter Carl Abraham Pihl. Sporvidden ble første gang tatt i
bruk i Norge da Hamar-Grundsetbanen åpnet i 1862.
Spørsmålet
om sporvidden på norske jernbaner var på 1800-tallet gjenstand for en bitter og
opprivende strid både på det politiske plan og blant fagfolk. Den første norske
jernbanen, Norsk Hoved Jernbane (NHJ) mellom Christiania og Eidsvoll, hadde den
sporvidden som vi i dag kaller normalspor, det vil si 4 fot og 8 ½ tomme, eller
1435 mm. Det var denne sporvidden som George Stephensom valgte til sine
jernbaner. Få år etter åpningen ble strekningene Lillestrøm-Kongsvinger,
Hamar-Grundset og Trondheim-Støren vedtatt av Stortinget. Kongsvingerbanen ble
vedtatt bygget med samme sporvidde som NHJ, da den skulle ha forbindelse med
det svenske stambanenettet som da var påbegynt. Noen plan for et norsk
stambanenett fantes ikke på denne tiden, og for å spare anleggskostnader ble Hamar-Grundsetbanen
og Trondheim-Størenbanen bygget med en smalere sporvidde, 3 fot og 6 tommer.
Carl Abraham
Pihl ble født den 16. januar 1825 i Stavanger. Etter ønske fra faren dro han
til sjøs, men gikk i land og begynte på Chalmerska Slöjdskolan i Göteborg. Da
han var ferdig med skolen reiste han til England for å få praksis som
jernbaneingeniør. Her arbeidet han bl.a. for Robert Stephenson. Pihl reiste
tilbake til Norge i 1850, og året etter ble han ansatt som seksjonsingeniør ved
anlegget av NHJ. I 1858 ble Pihl ansatt som sjef for hovedkontoret for statens
jernbaneanlegg som nettopp var blitt opprettet. Han hadde dermed en sentral
rolle i byggingen av Kongsvingerbanen, Hamar-Grundsetbanen og
Trondheim-Størenbanen.
Carl Abraham Pihl foran et arbeidstog nær Holtaalen på rørosbanen i 1877. (Carl Abraham Pihl, fra Wikimedia Commons)
Trafikkgrunnlaget
for disse banene var beskjedent, og for å spare anleggskostnader mente Pihl at
sporvidden 3 fot og 6 tommer ver mer passende for norske forhold. Pihl ble
utnevnt til jernbanedirektør den 28. april 1865, og fikk til å begynne med
støtte for smalere sporvidde. I 1863 vedtok Stortinget å bygge
Drammen-Randsfjordbanen. Denne banen fikk sporvidde 3 fot 6 tommer, eller 1067
mm. Tankegangen var at de banene som ikke skulle ha forbindelse med Sverige
skulle bygges med 1067 mm. Norge var ikke noe rikt land på denne tiden, og man
hadde ennå ikke planlagt noe landsomfattende stambanenett i Norge. D et er
slett ikke sikkert det hadde vært mulig å få politisk gjennomslag for bygging
av disse banene dersom man ikke kunne spare anleggskostnader på å velge en
smalere sporvidde.
Men i
1870-årene begynte Pihl å møte motstand. Samtidig tilspisset sporviddestriden
seg på det politiske plan. Mange politikere, særlig på venstresiden, mente at
norske jernbaner burde ha samme sporvidde, og aller helst 4 fot 8 ½ tomme (1435
mm) som i Sverige. Andre politikere holdt på smalsporet for å spare
anleggskostnader. Selv om debatten om sporvidden tilspisset seg, ble
tankegangen om å bruke 1067 mm sporvidde på norske jernbaner som ikke skulle ha
forbindelse med Sverige fulgt, med enkelte unntak. Strekningen Eidsvoll-Hamar
ble bygget med normal sporvidde, i strid med Pihls ønske.
I 1883 ble
administrasjonen i de norske statsjernbanene omorganisert, og Pihl fikk jobben
som banedirektør. Samme år ble banen mellom Bergen og Voss åpnet for trafikk.
Også denne banen ble bygget med 1067 mm sporvidde. Ulempene med to forskjellige
sporvidder var innlysende. De norske jernbanene måtte ha to separate
materiellparker som ikke kunne brukes om hverandre. Reisende måtte bytte tog og
gods måtte lastes om.
Vendepunktet
i sporviddespørsmålet kom i 1898 da Stortinget vedtok at Bergensbanen skulle
bygges med normalspor. Dermed ble sporviddestriden begravet. Dette fikk ikke
Carl Abraham Pihl oppleve. Han døde den 7. september 1897. I løpet av den
første halvdel av det 20. århundre gjennomgikk de fleste 1067 mm-banene
kostbare ombygginger til normalspor.
I dag finnes
det kun en norsk jernbanestrekning som har 1067 mm sporvidde. Det er
Setesdalsbanen mellom Grovane og Røyknes, som er bevart som museumsjernbane.
Ellers er 1067 mm mye brukt rundt om i verden. De japanske og sørafrikanske
jernbanene har denne sporvidden, og det samme har de berømte kabeltrikkene i San
Francisco.