Byggingen av
Christiania-Drammenbanen ble vedtatt i Stortinget i 1869. Banen skulle
forbindes med Drammen-Randsfjordbanen som hadde sin utgangsstasjon i Strømsø i
Drammen, og dette innebar at Christiania-Drammenbanen måtte krysse
Drammenselva. Jernbanedirektør Carl Abraham Pihl hadde foreslått å legge banen
over Holmen og inn på Drammen stasjon østfra. Et annet alternativ var å la
banen krysse Drammenselva lenger vest. Man valgte å legge banen over Holmen.
For ikke å hindre skipstrafikken på Drammenselva ble det anlagt svingbruer over
både Bragernesløpet og over Strømsøløpet. For å spare anleggskostnader ble
begge svingbruene bygget som fagverksbruer av tømmerstokker.
Hver
svingbru hadde en svingbar seksjon. Disse var omtrent 32 meter lange og lagret
på en rullekrans på en midtpillar. Når skip skulle passere ble den svingbare
seksjonen svingt slik at den stod på langs av løpet. Dermed fikk man en passasje
på hver side av midtpillaren hvor skip kunne passere. I Bragernesløpet var
åpningen på hver side av midtpillaren 12 meter bred. På grunn av strømretningen
i elva var passasjen litt mindre i Strømsøløpet. Ved hjelp av taljer kunne en
mann med letthet åpne og lukke de svingbare seksjonene. Svingbruene hadde også en
mekanisme som skulle sikre at de svingbare seksjonene kom i nøyaktig stilling
når tog skulle kjøre over brua.
Ved hver
svingbru var det alltid en bruvokter på vakt. Bruvokterne hadde ansvaret for å
åpne og lukke svingbruene. Vaktskiftet var kl 6 og 18. På lørdager og søndager
hadde vakthavende bruvoktere vakt i 18 timer. De bruvokterne som ikke hadde
vakt fikk utstedt et permisjonsmerke. Når en bruvokter gikk på vakt skulle han
avlevere sitt permisjonsmerke til avtroppende bruvokter. I alt var det ansatt
fem bruvoktere ved svingbruene. Opprinnelig skulle begge svingbruene holdes
åpne for skip og lukkes når tog skulle kjøre over. På brua over Bragernesløpet
ble det også anlagt en passasje for fotgjengere, og derfor ble denne svingbrua
holdt lukket. Den ble bare åpnet på anrop fra fartøyer som skulle passere, og
når det ikke var ventet noe tog. Svingbrua over Strømsøløpet ble holdt åpen for
skip og lukket når tog skulle kjøre over brua.
Betjening av svingbruene
Fra første
stund ble det lagt stor vekt på sikkerheten ved svingbruene. Ved hver svingbru
var det anbrakt en flaggstang. Når det var heist et rødt flagg i flaggstanga
betydde det at brua over Strømsøløpet var åpen, mens brua over Bragernesløpet
kunne åpnes for skip som skulle passere. I den mørke delen av døgnet, og når
sikten var redusert på grunn av tåke, skulle det signaliseres med en rød
signallampe som var anbrakt øverst på den svingbare seksjonen. Både signalflagg
og signallampe skulle være synlige både fra skip og fra land, og rødt signal betydde
samtidig stoppsignal for all togtrafikk over bruene. Klarsignal ble gitt ved å
heise et hvitt flagg i dagslys eller vise hvitt signallys i mørke eller tåke.
Signalgiving med hvitt flagg i dagslys og hvitt signallys i mørke. Illustrasjoner fra Tjenestereglement for de norske Statsjernbaner 1880
Grønt betydde opprinnelig "Varsom", men fra 1902 betydde det "Klart". Fra Tjenestereglement for de norste Statsjernbaner 1880.
Senest 15 minutter før et tog skulle kjøre over svingbruene skulle begge bruene være lukket og ikke åpnes for skip. Det røde flagget skulle fires (i dagslys) og rødt signallys skulle slukkes (i mørke). Ved hjelp av klokketelegrafen skulle det fra Drammen stasjon og Brakerøya stoppested kontrolleres at svingbruene var lukket. Når alt var klart for at tog kunne kjøre over, skulle det heises et hvitt flagg i hver flaggstang i dagslys. I mørke skulle det vises hvitt signallys ved bruene. Bruvokterne skulle i tillegg signalisere til lokføreren med håndholdte signalmidler som hvitt flagg i dagslys og hvit signallampe i mørke. Om vinteren når isen hindret skipstrafikken på Drammenselva, var svingbruene ubetjent og ble holdt lukket
Togkjøring over svingbruene
All togframføring
over svingbruene skulle skje med den største forsiktighet. Før et tog kjørte
fra Drammen eller Brakerøya skulle lokføreren motta en rød, hvit og blå togstav
fra stasjonsmesteren som tegn på at linjen var klar. Når toget ankom Brakerøya
eller Drammen skulle togstaven avleveres. Dersom togstav ikke var tilgjengelig
kunne lokføreren kjøre over svingbruene etter særskilt skriftlig ordre fra
stasjonsmesteren.
Største
tillatte kjørehastighet over svingbruene var en norsk mil pr time, som
tilsvarte 11 km/t. Det hvite flagget skulle fires så snart toget hadde passert.
Når toget hadde ankommet enten Drammen eller Brakerøya, skulle det røde flagget
heises eller rødt signallys vises fra brua. Bruvokterne hadde dessuten
knallsignaler som kunne legges ut på skinnene i nødstilfelle. Disse eksploderte
når et tog kjørte over dem, og betydde at toget straks måtte stanses.
I
begynnelsen av 1880-årene ble det anbrakt semaforsignaler ved hver svingbru.
Hver semafor hadde en vinge som var anbrakt i masta. Når vingen stod i vannrett
stilling betydde det stoppsignal. Klarsignal ble gitt ved å stille vingen slik
at den pekte på skrå nedover. I mørke og tåke ble signalene gitt med
signallamper fra semaformastene. Bruvokteren skulle i tillegg signalisere med
flagg eller håndholdt signallampe. I 1891 ble det slutt på 18 timers vakter i
helgene. Hver bruvokter hadde to dagvakter fra kl 6 til kl 18, så et døgn fri
og deretter to nattevakter fra kl. 18 til kl 6, et døgn fri og to dagvakter
igjen.
Alle brudd
på instruksene ble tatt alvorlig av banens driftsbestyrer og direksjon. Den 8.
mai 1873 kjørte et kipptog fra Drammen mot et stoppsignal når svingbrua over
Strømsøløpet fremdeles var åpen. Denne hendelsen ble tatt meget alvorlig av driftsbestyreren,
som forlangte forklaring av lokpersonalet og en konduktør som var med toget.
Det forekom også at bruvoktere forlot sin post før vaktavløsning, stikk i strid
med instruksene. Disse ble som regel ilagt bøter til banens sykekasse.
Endring i instruksene
I 1902 ble
det gjort en endring i signalreglementet. Fra 1. november dette år skulle
klarsignal gis med grønt lys eller flagg. Semaforens vinge skulle stilles slik
at den stod på skrå oppover ved klarsignal. Svingbruene ble forsterket tidlig i
1890-årene. Da Drammenbanen ble bygget om til normalspor ble flere av
trespennene byttet ut med spenn i jern og stål som var blitt til overs andre
steder i landet. De svingbare seksjonene av tømmer ble erstattet av seksjoner
av jern. I 1920 ble svingspennet fra Ravnkloa bru i Trondheim brukt over
Strømsøløpet som erstatning for den opprinnelige, mens spennet over
Nygårdsstrømmen i Bergen ble brukt over Bragernesløpet. De opprinnelige bruene
tålte ikke vekta av de nye lokomotivene av type El 1 som ble brukt på
Drammenbanen etter elektrifiseringen. Derfor måtte togene trekkes over av mindre
og lettere lokomotiver, helt til de nye bruene ble tatt i bruk i 1930. Svingbruene ble også utstyrt med lyssignaler.
Elektriske lyssignaler for svingbruene ble tatt i bruk i 1920-årene. Fra Tjenestereglement 1925
